Dag 16

Etter 15 dager i verdens vakreste land med verdens vakreste språk, var det med stor skuffelse vi innså at i Norge skjønner folk norsk, beskjeder blir gitt på norsk, og alt står skrevet med romanske bokstaver. Da Tristan ble overhørt av en ekspeditør som deretter viste ham det han lette etter, begynte han nesten å gråte. Ikke av lettelse, men av den kvalmende følelsen å være tilbake i det slapsehølet vi kaller sosialdemokratiet Norge.

Togturen til Oslo var en sjelsettende opplevelse, da vi ble sittende å glane på sekulære nordmenn som manglet både kippa, skjegg og jødekrøller på samme måte som Beit Lechems arabere glaner på et par bemerkelsesverdig høye nordboere med særdeles trange bukser.

Etter noen timer med hvile, bestemte vi oss for å ikle oss tallit katan, kippa og gå på Bonanza for å spre det glade budskapet om Rebbe Nachman, Rebbe Schneerson og (i noe mindre grad) Rebbe Kristus. Budskapet falt i det store og det hele for døve ører, mens de sekulære nordmenns budskap om dyr drikke, dårlig falafel og klanderverdig oppførsel slo rot i oss igjen. Jaja, sånn kan det gå.

Tristan gjør et fåfengt forsøk på å holde oppe stemningen. Na nach...

Tilbake i Oslo. Huffameg.

Alle var takknemlige for at vi tok pilgrimsreisen på deres vegne.

Slutt

Dag 15, retur til Det kolde nord

Grunnet at nattens sekularistaktige oppførsel (igjen) hadde satt sine spor, og vi våknet til en syndeflod ikke sett makan til siden Noas lille hobbyprosjekt viste seg å være verdt de hundre årene det tok å fullføre, ble det i grunn lite vi fikk sett av Tel Aviv. Vi spiste en nydelig frokost på en hyggelig kafé, handlet jødepoesi av en hyggelig pothodejøde, og så var tiden inne for å forlate det lovede land til fordel for ett litt mindre lovende.

Vi ankom Ben Gurion-flyplassen med hver vår lille sekk, som nå var proppet full av tallitot, Schneerson-effekter og yayin edom. At vi skulle ha tilbrakt to uker på loffen i Israel uten mer bagasje virket så usannsynlig for sikkerhetsvaktene at de brukte over en halv time til å sjekke våre pass og rulleblader. Da det endelig var gjort, måtte vi gi fra oss alle væsker (som desverre innebar at Stenseng med en klump i halsen ga fra seg sin siste flaske yayin edom) og stille oss i kø til nok en sikkerhetskontroll. Da denne var kjapt unnagjort omtrent en time senere, fikk vi lov til å gå videre til enda en sikkerhetskontroll, og passerte denne uten noen større problemer enn at vi ble litt forlegne da jødetollerne oppdaget mengden av jødeeffekter i håndbagasjen.

Etter all ventingen var det både deilig og vemodig å sette seg i avgangshallen med hver vår Goldstar og stirre tomt mot Schneerson-portrettet ved siden av momsfributikken. For å bruke opp våre siste shekler gikk vi innom souvenirbutikken hvor Tristan kjøpte seg en særdeles vakker, håndlaget nakkepute med et nydelig jødenasjonalistisk broderi, og Stenseng kjøpte en kvalitetsfyllejødepenn til en venn.

Flyturen gikk innom det ikke så veldig interessante Latvia, før vi landet trygt og kaldt på Gardermoen flyplass tidlig om morgenen dag 16.

Tristan synes frokosten er fortreffelig.

Vårt åndelige hjem.

Lunsj.

Middag.

Stenseng og Tristan henger ut med David Ben Gurion på David Ben Gurion.

Goldstar & Noblesse.

Tristan viser stolt frem sin nye nakkepute...

...som Stenseng trodde var en gjør-det-selv-glorie.

Dag 14

Formen var dårlig, etter bursdagsfeiringen kvelden før. Særlig Tristan var i usedvanlig slett lune, og det var kun såvidt vi rakk å komme oss på bussen som skulle ta oss til Tiberias. På bussturen kjørte vi igjen forbi Kapernaum og Salighetsprisningens berg. En ung hasidisk jøde på bussen liknet til forveksling på Jørgen Gilbrant. Ellers har vi for det meste sett jøder som ligner på Tommy Strøm, samt et par Magnus Angelsen-lookalikes.

Det ble kun et kort stopp i Tiberias, hvor vi inntok en nydelig shishkebab. Vår reise nærmer seg slutten, og vi måtte dessverre videre til syndebyen Tel Aviv, og delte derfor en sharut med åtte andre jøder.

Mørket falt på da vi kjørte inn i Tel Aviv-Yafo; en by bygd på sumpmarker ved Middelhavets kyst, i utgangspunktet kjent for sine sosialistboikottede appelsiner, men som nå har utviklet seg til Israels vestlige metropol. Hvordan skulle nu dette gå?

En vennlig drosjesjåfør kjørte oss til et hostell i Ben Yehuda Straße, og etter en rask innsjekking gikk vi for å finne oss noe mat. Det første som møtte oss på gaten var de tre amerikanske jødeguttene vi hadde blitt kjent med i Jerusalem. Israel er riktignok mindre enn Oppland fylke i areal, men det føltes unektelig litt pussig.

Ettersom vi var i det litt pusete hjørnet bestemte vi oss for å spise sushi. Deretter tok vi en Goldstar på en kafé, der vi kom i snakk med en trivelig jødinne som ga oss en kjapp innføring i Tel Avivs nattlige gledesgater. Urolige og med synd i sinnet hastet vi avgårde til bargatene, der vi først ramlet inn på et etablissement som spilte en blanding av dårlig techno og Red Hot Chili Peppers ("classic rock"). Vår servitrise var av en sådan ynde at det var vanskelig å ikke skli av barkrakkene, men da hun begynte å klappe i hendene til den israelske eurotechnoen var det på tide å ta hatten og gå.

Den barmfagre jødinnen vi møtte i Jerusalem dag 10 arbeider i baren på Shesek i Lilinblum-gaten, så vi avla henne en visitt. Hennes kollega var også riktig yndig, og vi fikk virkelig kjenne Tel Avivs syndige odører pirre våre neser. Kanskje på tide å gå?

For å få roen ble vi med to dritschtøgge jødinner til et annet serveringssted, der vi konverserte fritt og freidig. Tristan ble etterhvert litt trett og gikk hjem, mens Stenseng ble sittende et par timer til, før han forvillet seg hjemover til hostellet. Akk, ja. Huff.

En na nach-lastebil, faktisk.

Tristan kontemplerer rundt Rebbe Nachmans tredje fortelling på jødemarkedet i Tzfat.

Kosher amerikansk delikatesseforretning under oppusning i Tiberias.

Tristan på jødemaxitaxi.

Fæl jødinne.

Hyggelig, men ufin jødinne.

Dag 13

8. februar 2011 (eller 4. Adar 1 5771, som jødene sier), Rebbe Midttun av Dalane sin gebursdag, skulle feires med brask, bram og en tur til Genesaretsjøen. Solen sto høyt på himmelen, og varmet oss mens vi sto og ventet på buss 450 mot Tiberias. Da transportmiddelet omsider dukket opp, og vi satte oss inn, gjorde Stenseng den observasjon at bussen kjørte meget fort på de svingete veiene i Galilea, mens Tristan skrøt uhemmet av at slikt var han vant til fra sine rogalandske hjemtrakter.

Da den sagnomsuste sjøen nærmet seg ropte bussjåføren: “Kfar Nachum”, og gjorde tegn til at vi skulle gå av. Dette samme var da det vi gjorde, og vi befant oss midt ute i ødemarken ikke langt fra der en viss galileisk rebbe ofte befant seg for noen år tilbake sammen med sine følgesvenner.

Vi passerte først pilgrimsstedet Tabgha, hvor Mesteren og hans disipler skal ha mettet flere tusen mennesker med røkelaksbaguetter (kosher sådanne). Videre gikk turen til det stedet apostelen Simon fikk sitt kallenavn Peter. Da så vi at vi med ett var helt nede ved Genesarets bredder, og vi kunne ikke dy oss for å fortsette turen langsetter vannkanten.

Etter en liten rast med høytlesning fra Det Nye Testamentet, klumsete forsøk på å gå på vannet og en ellers begivenhetsløs halvtime, gikk vi videre og møtte på en arabisk fisker som av en eller annen grunn bare snakket jiddish. Han sa han hadde fått én karpe, og at det var helt umulig å gå til Kapernaum nede ved vannet. Vi prøvde likevel. Dermed endte vi opp i en olivenlund med et særdeles klebrig jordsmonn. Etter en tid fant vi heldigvis en utgang gjennom en ødelagt port, og kunne fortsette vår vandring mot kristenhetens fødeby.

Med ett skuet våre øyne: en fiskerestaurant! Stensengs respons til Tristans forslag om å spise fisk fra Genesaretsjoén var selvsagt: “Kick ass!”. Vi vurderte å bestille to fisk og fire brød, men var redde vi skulle få for mye til overs, så det ble St. Peter-fisk i stedet.

Etter den gode lunsjen beveget vi oss inn i Kapernaum sentrum, byen Jesus flyttet til da han fikk nok av Nasaret. Vi besøkte ruinene av den gamle synagogen, og Stenseng satte seg ned og leste Jesu tale fra Johannes' evangelium kapittel 6. Tristan tok på seg na nach-kippa og fikk en stille stund ved mikvehen. Rett ved siden av synagogen ligger ruinene av huset til Peters svigermor, et annet usedvanlig viktig sted for den tidlige kristenhet.

Da vi hadde latt alle disse sterke opplevelser senke seg i våre sinn, spaserte vi tilbake til bussholdeplassen. Der måtte vi vente en tid før det kom noen buss, men å beundre solnedgangen over Genesaret var slett ikke noe dårlig tidsfordriv. Nyss da det begynte å bli kjølig i luften, kom jødebussen og tok oss tilbake til Tzfat.

Etter en kort runde i byen, der vi blant annet støtte på en mentalt ustabil amerikaner hos en falafelkokk, gikk vi hjem til vårt palass for å feire gebursdagen med yayin edom, Arak og niggunsang i full jødebekledning.

Tristan på vei til Kapernaum.

Stensengs forsøk på å gå på vannet var omtrent like vellykket som Peters.

Ved Genesaretsjøens bredder.

Høytlesning fra den gode bok.

Tristan viste frem sine atletiske fiskesprettkunster.

Kan det være Jesus som har glemt igjen sine sandaler her, mon tro?

To oppspiste St. Peter-fisk var resultatet av denne lunsjen.

Stenseng gjør seg til ved inngangen til downtown Kapernaum.

Tristan ved Jesu mikveh.

Solnedgang over Galilea.

Bilde tatt i smug av Tristan som menger seg med jødene.

Her staar det visst "Einar Stenseng" med hebraisk skrift, skal vi tro Tristan.

Dag 12

Solen hadde strålet over de galileiske fjell vår ankomstdag, men denne dagen var preget av regnvær og mørke skyer. Vi forsøkte å gjøre oss kjent med Tzfat, og vandret rundt i det såkalte kunstnerkvarteret. Tristan fikk en spontan klem av en kaféjøde ved navn Nissim. Kick ass!

Vi var innom nok en judaicabutikk, hvor Stenseng gikk bananas i hyllen med Schneerson-effekter. Alt fra kjøleskapsmagneter til barndomsbilder av rebben ble kjøpt av den spansktalende jødekassegutten. Med våre nyervervede jødeeffekter i påsan, gikk vi en tur gjennom parken, eller citadellen som den kalles, hvis beliggenhet er midt i sentrum, oppe på høyden som byen spinner seg rundt. Ruinene av en korsfarerborg er det store trekkplasteret, men vi ville finne den baren som visstnok skulle være der. Det klarte vi ikke.

Derfor fant vi heller et supermarked med meget billige talittot, og igjen satt pengene løst. Etter lunch hjemme i vårt palass, fortsatte Nachman-lesningen, og deretter bar det ut i gatene. Middag ble inntatt på en restaurant i sentrum, der de serverte tørr kyllinglever og andre jødiske delikatesser. To amerikanske jøder på nabobordet diskuterte de orgasmiske kvaliteter i møtet med Hashem.

Da utelivet i Tzfat ikke er av noen utpreget livlig art, tilbrakte vi kvelden i palasset ved å kle oss opp i våre jødeklær, studere jøderier og drikke yayin edom.

Jødebutikken hadde en hel reol med Schneerson-effekter.

Hva?! En slange i paradis?

Jesus lever? Neida, det er kyllinglever.

Guttene følte seg endelig som ordentlige jøder.

Dag 11

Ettersom gårsdagen hadde vært særdeles hyggelig, sto vi ikke opp før kl ti. Vi kom oss ut av gamlebyen og hastet mot busstasjonen med sekkene fulle av menorot, kippot og tallitot. Vi fant omsider den riktige bussholdeplassen, og gledet oss stort over antallet hasidiske jøder som så ut til å skulle reise med samme buss. Da Tristan tok på seg oppgaven å skaffe noe koshermat, fant Stenseng det for godt å slå av en prat med en hissig jødinne som beklaget seg over hvor sekulært Israel hadde blitt. Stenseng var til hennes store forundring helt enig.

Bussen ble møtt av en veldig skare av både jøder og goyim som presset seg frem for å få en god plass. Tristan hadde perfeksjonert denne teknikken da han som barn stod i kø for å få autografen til Ole Børud, og vi fikk dermed en utmerket plassering i bussen, som forøvrig var fylt med både Rebbe Nachman- og Rebbe Schneerson-tilhengere i edensk jødeharmoni. Da bussen tok en liten pause i det sydlige Galilea, kom vi i snakk med en hyggelig og nysgjerrig nordkalifornisk jøde som bodde i byen vi skulle til, og lurte på hva som dro oss dithen.

Etter nok en time gjennom et landskap som minnet oss veldig om en del av det sydlige Rogaland, skimtet vi en by på en fjelltopp i det fjerne. Da byen nærmet seg, og vi så na nacher ligge i veikanten, "Na nach nachma Nachman m'Uman" på ethvert gatehjørne, og jødekrøller på ethvert hode, visste vi at vi var fremme. Tzfat, eller Safed som Ottomanerne kalte byen, lå foran oss som et gammelt postkort fra en jødeghetto i de italienske alper, eller no'.

Vi hoppet ekstatiske, om noe usikre på hvor vi skulle bo og om noen kom for å møte oss, av bussen og ble møtt av en meget hyggelig dog lavmælt hasidisk jøde ved navn Jakov, som sa han skulle kjøre oss til hostellet. Dette såkalte "hostellet" var riktigere sagt et palass av en leilighet med nydelig bad, kjøkken, et representativt utvalg av jødisk litteratur, og tre verandaer, hvor man fra den ene kunne se helt til Genesaretsjøen og Tiberias. Tristan begynte straks å fantasere om å flytte hit, mens Stenseng saumfarte kartet etter barer.

Etter en tur gjennom gamlebyen, som resulterte i at vi kom tilbake med lechem, hummus, kosher potetløv og yayin edom, satte vi oss ned med hver vår bok av Rebbe Nachman for å sammenligne oversettelser. Da noen av Nachmans fortellinger gikk over hodet på oss, fant vi fram Det Nye Testamente og konstaterte at en viss jødisk rabbi for omtrent to tusen år siden hadde tilbrakt en god del tid i nettopp disse fjellområder. Hosianna!

Tristan, en hasidisk joede og Stenseng venter paa bussen til Tzfat.

Stenseng  er glad for endelig aa vaere paa vei. Na nachen ogsaa, tror vi.

Endelig fremme.

Utsikt over byen.

Ogsaa her i Tzfat er Schneerson-fascinasjonen stor.

Hva?! Denne oversettelsen av Rebbe Nachmans historier er jo helt 1978!

Dag 10

Stensengs nattlige rangel førte naturlig nok til en noget sen oppstandelse, og mens den edruelige Tristan i utgangspunktet hadde planlagt en morgenvisitt i synagogen for å fortsette shabbatsfeiringen, ble han også liggende og snorke til helt utpå ettermiddagen.

Vi tok frokosten i det kristne kvarteret, der vi kom i prat med en meget pratsom amerikansk jødinne, som trodde vi var ortodokse jøder. At Stenseng satt og røkte og gjorde opp ild på shabbaten gikk henne tydeligvis hus forbi. Hennes utstrakte bruk av det messianske kraftuttrykket "Jeeze!" forsterket vår mistanke om at hennes jødedom ikke stakk spesielt dypt.

Efter frokosten ble det en ny shoppingrunde, og Stenseng fikk seg na nach-kippa til en billig penge etter en pruterunde med en flåsete araber, mens Tristan brukte shabbaten til å kjøpe seg både det ene og det andre. Etter at den tredje stjernen på himmelen var tent satte vi oss på vår elskede kiosk i hjertet av jødekvarteret, og konverserte med verten Moshe, som på mange måter har blitt vår jødiske fosterfar. Aharon, fra den nærliggende na nach-butikken, dukket også opp, og delte ut sigaretter til kidsa på kiosken.

Hos Moshe kom vi også i prat med en jødisk musiker ved navn Yakir, som nylig hadde blitt forlatt av kone og barn, utestengt av sin leilighet i Jerusalem, og var en smule nedbrutt. Han var i grunn klar for å rive hele Jerusalem, og bygge en ny hellig stad, slik det står skrevet om i Esekiels profetier, kapittel 48.

Yakir fortalte også at han tidligere hadde besøkt Tempelhøyden, og gjemt seg for de muslimske sikkerthetsvaktene ved Klippedomen, for å legge seg på maven og be. Dette kan vel best beskrives som kick ass. Da han hørte hvilken by vi bebor i Norge, opplyste han oss om at hans tidligere band hadde en låt som het "Blues of the Oslo War", noe som ble møtt med forlegne smil fra den norske delegasjonen.

Det var vår siste kveld i Jerusalem, og det ble en vemodig avskjed med Moshe og det jødiske kvarteret. For å muntre oss opp litt ble det nok en tur på Hataklit i nybyen, der vi igjen traff Jonathan, samt tre amerikanske jødegutter vi møtte på gaten noen dager før, og en fager jødinne fra Tel Aviv, hvis bror fungerte som mellomledd for forslag av den dristigere sorten. Hvilken chutzpah!

Deilig shabbatsfrokost i det kristne kvarteret. Og en hyggelig jødinne.

Mmmm!

Tristan i en synagogeruin i det jødiske kvarteret.

Etter shabbat ble det yayin edom hos Moshe.
Her sett med sin venn, na nachen Aharon.

Vårt favorittburgersted har selvfølgelig et utvalg litteratur av Rebbe Nachman.

En glad jødisk kosherburgerkokkelærling.

Kick ass røykende 12-aarig haredi.

Trist jugoslavisk jøde. Yakir.

Stenseng, Moshe Sivilia og Tristan.

Amerikanske sekulære jødegutter. De liker ikke Rebbe Nachman.

Siste slurk på Hataklit sammen med rødnakkejøden Erik.

Litt koshermat på veien hjem.