Ivri l'chaim: Dag 14

Formen var dårlig, etter bursdagsfeiringen kvelden før. Særlig Tristan var i usedvanlig slett lune, og det var kun såvidt vi rakk å komme oss på bussen som skulle ta oss til Tiberias. På bussturen kjørte vi igjen forbi Kapernaum og Salighetsprisningens berg. En ung hasidisk jøde på bussen liknet til forveksling på Jørgen Gilbrant. Ellers har vi for det meste sett jøder som ligner på Tommy Strøm, samt et par Magnus Angelsen-lookalikes.

Det ble kun et kort stopp i Tiberias, hvor vi inntok en nydelig shishkebab. Vår reise nærmer seg slutten, og vi måtte dessverre videre til syndebyen Tel Aviv, og delte derfor en sharut med åtte andre jøder.

Mørket falt på da vi kjørte inn i Tel Aviv-Yafo; en by bygd på sumpmarker ved Middelhavets kyst, i utgangspunktet kjent for sine sosialistboikottede appelsiner, men som nå har utviklet seg til Israels vestlige metropol. Hvordan skulle nu dette gå?

En vennlig drosjesjåfør kjørte oss til et hostell i Ben Yehuda Straße, og etter en rask innsjekking gikk vi for å finne oss noe mat. Det første som møtte oss på gaten var de tre amerikanske jødeguttene vi hadde blitt kjent med i Jerusalem. Israel er riktignok mindre enn Oppland fylke i areal, men det føltes unektelig litt pussig.

Ettersom vi var i det litt pusete hjørnet bestemte vi oss for å spise sushi. Deretter tok vi en Goldstar på en kafé, der vi kom i snakk med en trivelig jødinne som ga oss en kjapp innføring i Tel Avivs nattlige gledesgater. Urolige og med synd i sinnet hastet vi avgårde til bargatene, der vi først ramlet inn på et etablissement som spilte en blanding av dårlig techno og Red Hot Chili Peppers ("classic rock"). Vår servitrise var av en sådan ynde at det var vanskelig å ikke skli av barkrakkene, men da hun begynte å klappe i hendene til den israelske eurotechnoen var det på tide å ta hatten og gå.

Den barmfagre jødinnen vi møtte i Jerusalem dag 10 arbeider i baren på Shesek i Lilinblum-gaten, så vi avla henne en visitt. Hennes kollega var også riktig yndig, og vi fikk virkelig kjenne Tel Avivs syndige odører pirre våre neser. Kanskje på tide å gå?

For å få roen ble vi med to dritschtøgge jødinner til et annet serveringssted, der vi konverserte fritt og freidig. Tristan ble etterhvert litt trett og gikk hjem, mens Stenseng ble sittende et par timer til, før han forvillet seg hjemover til hostellet. Akk, ja. Huff.