Etter 15 dager i verdens vakreste land med verdens vakreste språk, var det med stor skuffelse vi innså at i Norge skjønner folk norsk, beskjeder blir gitt på norsk, og alt står skrevet med romanske bokstaver. Da Tristan ble overhørt av en ekspeditør som deretter viste ham det han lette etter, begynte han nesten å gråte. Ikke av lettelse, men av den kvalmende følelsen å være tilbake i det slapsehølet vi kaller sosialdemokratiet Norge.
Togturen til Oslo var en sjelsettende opplevelse, da vi ble sittende å glane på sekulære nordmenn som manglet både kippa, skjegg og jødekrøller på samme måte som Beit Lechems arabere glaner på et par bemerkelsesverdig høye nordboere med særdeles trange bukser.
Etter noen timer med hvile, bestemte vi oss for å ikle oss tallit katan, kippa og gå på Bonanza for å spre det glade budskapet om Rebbe Nachman, Rebbe Schneerson og (i noe mindre grad) Rebbe Kristus. Budskapet falt i det store og det hele for døve ører, mens de sekulære nordmenns budskap om dyr drikke, dårlig falafel og klanderverdig oppførsel slo rot i oss igjen. Jaja, sånn kan det gå.
Tristan gjør et fåfengt forsøk på å holde oppe stemningen. Na nach...
Tilbake i Oslo. Huffameg.
Alle var takknemlige for at vi tok pilgrimsreisen på deres vegne.
sånn kan det gikk.
SvarSlett