Dag 8

Dagen begynte sent og vondt. Gårsdagens sekulære oppførsel hadde satt dype spor i sjel og kjød, men vi bestemte oss allikevel, noe motvillig, for å dra til Davids by, Beit Lechem. Hastende gjennom det kristne kvarteret (hvor det i følge vår kjære venn Moshe bor 90% muslimer), ble Stenseng befølt på sine trange bukser av en innpåsliten araberkid. Dette, samt det faktum at vi gikk oss vill i det muslimske kvarteret av vår kjære gamleby, resulterte i en økende utilpasshet.

Da vi endelig nådde Damaskus-porten (som forøvrig ikke har noen tilknytning til Pauli klønete rideforsøk), fant vi 21-bussen som skulle ta oss til sjekkpunktet utenfor Betlehem. Musikken på bussen var muslimsk messesang, som underlig nok virket noe beroligende. Bismillah.

Sjekkpunktet var ved det kjente sikkerhetsgjerdet som omkranser Rakels grav. Vi gikk inn i Filisterland uten problemer, men med det samme vi var inne ble vi plaget av en mengde taxisjåfører som talte med falske tunger om hvor langt det var å gå til sentrum. Tuting, stoppende biler, skrikende arabere og en generelt skitten, uferdig og fattigslig by, var det som lå foran våre øyne. Da vi endelig ankom gamlebyen så vi en kristen pikeskole og noen småbarn uten hijab, og ble noget beroliget. Vi løp opp trappene til den katolske kirken, bare for å finne denne stengt.

Vår ankomst til handlegaten ble møtt med plystring og hyling fra noen unge filistere som antagelig ikke mente det fullt så homofilt som vi oppfattet det. Vi fant en hyggelig kafé hvor vi fikk tyrkisk kaffe, en liten søtsak og arabisk såpeopera på fjernsynet.

Endelig på Manger Square la vi merke til to ting: I Betlehem er de av en eller annen grunn veldig opptatt av jul, og moskéen er sponset av Galouises. Vi forsøkte dessuten å finne innkvartering, men det var umulig å oppdrive. Derfor vandret vi, med freidig mot, mot Fødselkirken for å besøke Mesterens fødested. En av de sterkeste opplevelsene var en gammel, skrøpelig amerikaner som utbrøt: "Jesus Christ was born here?", la seg ned på knærne for å kysse stjernen som markerer Kristi tiljordskommelse, for så å streve voldsomt med å komme seg opp igjen. Tristan begynte nesten å gråte, mens Stenseng fikk et rolig øyeblikk i Krybbegrotten.

Like i nærheten av kirken fant vi derefter det eneste stedet i Betlehem med ølservering; en liten kiosk inne i fransiskanerklosteret, og var enige om at det var synd byen var blitt muslimsk etter 2000 år som et av de viktigste valfartssteder i kristenheten. Men men.

Turen videre mot gjetermarken ble ødelagt av noen forferdelig plagsomme filisterunger som tigget og antastet oss på groveste vis. Vi snudde og gikk mot Melkegrotten, eller Mjølkegryta, som det heter på Hedemarken. Norske flagg hang klar til enten brenning eller hyllest i handlegaten, avhengig om diskusjonen dreier seg om Muhammed-skriblerier eller en overdrevet Israel-fiendtlig regjering.

Taxituren tilbake til sjekkpunktet var én lang språklig misforståelse, og da vi endelig var tilbake i jødeland var nervene våre så frynsete at man kunne lavet jakker til både Crosby, Stills, Nash og Young av dem. På bussturen tilbake ble våre hjerter lettere for enhver hasidiske jøde vi så, og da vi endelig gikk av bussen og besteg Sions berg var latterens gave tilbake.

Vår kjære kioskvert Moshe fortalte rørende historier om da jordanerne sprengte 69 av 70 synagoger her i gamlebyen i 1948, for så å benytte ruinene til fjøs for dyr av skitneste slag, og hvordan jødene klatret opp et tårn utenfor byen for å beskue Hakotel og be under den jordanske okkupasjonen. Jødenes utholdenhet, ass. Kick ass!

Tristan på araberbuss.

Sjekkpunkt ved inngangen til filisterland. Skeptisk?

Sikkerhetsveggen.

Utsikt fra Betlehem.

En moské av ett eller annet slag.

Stenseng ved punktet som markerer Kristi fødelsessted.

Her var det én gang en stall.

Profeten Elias faller i smak.

Kong David var kongen av rock 'n' roll tusen år før Kristus.

Jødepusekatt på fanget; ro i sjelen.