Ivri l'chaim: Dag 10

Stensengs nattlige rangel førte naturlig nok til en noget sen oppstandelse, og mens den edruelige Tristan i utgangspunktet hadde planlagt en morgenvisitt i synagogen for å fortsette shabbatsfeiringen, ble han også liggende og snorke til helt utpå ettermiddagen.

Vi tok frokosten i det kristne kvarteret, der vi kom i prat med en meget pratsom amerikansk jødinne, som trodde vi var ortodokse jøder. At Stenseng satt og røkte og gjorde opp ild på shabbaten gikk henne tydeligvis hus forbi. Hennes utstrakte bruk av det messianske kraftuttrykket "Jeeze!" forsterket vår mistanke om at hennes jødedom ikke stakk spesielt dypt.

Efter frokosten ble det en ny shoppingrunde, og Stenseng fikk seg na nach-kippa til en billig penge etter en pruterunde med en flåsete araber, mens Tristan brukte shabbaten til å kjøpe seg både det ene og det andre. Etter at den tredje stjernen på himmelen var tent satte vi oss på vår elskede kiosk i hjertet av jødekvarteret, og konverserte med verten Moshe, som på mange måter har blitt vår jødiske fosterfar. Aharon, fra den nærliggende na nach-butikken, dukket også opp, og delte ut sigaretter til kidsa på kiosken.

Hos Moshe kom vi også i prat med en jødisk musiker ved navn Yakir, som nylig hadde blitt forlatt av kone og barn, utestengt av sin leilighet i Jerusalem, og var en smule nedbrutt. Han var i grunn klar for å rive hele Jerusalem, og bygge en ny hellig stad, slik det står skrevet om i Esekiels profetier, kapittel 48.

Yakir fortalte også at han tidligere hadde besøkt Tempelhøyden, og gjemt seg for de muslimske sikkerthetsvaktene ved Klippedomen, for å legge seg på maven og be. Dette kan vel best beskrives som kick ass. Da han hørte hvilken by vi bebor i Norge, opplyste han oss om at hans tidligere band hadde en låt som het "Blues of the Oslo War", noe som ble møtt med forlegne smil fra den norske delegasjonen.

Det var vår siste kveld i Jerusalem, og det ble en vemodig avskjed med Moshe og det jødiske kvarteret. For å muntre oss opp litt ble det nok en tur på Hataklit i nybyen, der vi igjen traff Jonathan, samt tre amerikanske jødegutter vi møtte på gaten noen dager før, og en fager jødinne fra Tel Aviv, hvis bror fungerte som mellomledd for forslag av den dristigere sorten. Hvilken chutzpah!